Statsallmenningene - historikk

Allmenningsretten har dype historiske røtter, og regler om allmenningsbruk finnes i våre første nedskrevne lover. Sammen med odelsretten regnes allmenningsretten som ett av våre eldste kjente rettsinstitutt.

Det har ikke vært mulig å tidsfeste allmenningens opphav, eller de første bruksreglene. Grunnlaget for allmenningene var de store områdene med skog og fjell som ikke ble benyttet eksklusivt av gårdbrukerne i bygda, men som ble benyttet i fellesskap, alt etter behov.

Da eksporten av tømmer og trelast tiltok på 1500- og 1600-tallet økte allmenningens verdi, derved kongens interesse for områdene. Utover 1600- og 1700-tallet trengte oppfatningen om at all fast eiendom som ikke var i privat eie tilhørte kongen. Det var først og fremst trevirke kongen var interessert i, og gårdbrukerne i bygda fikk derfor beholde rettighetene til beite, seter, tømmer til husbehov osv, samt jakt og fiske.

I begynnelsen av 1900-tallet økte antall gårder og kommunikasjonsmulighetene ble forbedret slik at bruken av allmenningene fikk et slikt omfang at det ble nødvendig å regulere bruken vilt- og fiskeressursene og de jordbrukstilknyttede bruksrettene. Fjelloven av 1920 ble derfor innført. Det ble med dette etablert fjellstyrer i Sør- og Midt-Norge. Fjelloven ble revidert i 1975. Nytt i fjelloven av 1975 var en tilpasning av regelverket slik at det gis rom for en tidsmessig utvikling av bruksrettene. Det er bruken gjennom lang tid som er grunnlaget for rettigheter i statsallmenningene. Fjelloven gir rammer og regler for administrasjon av rettighetene.

I dag er grunnbokshjemmelen overført til Statskog SF, som administrerer grunneierretten i statsallmenningene. I statsallmenninger hvor det ikke er allmennigsstyrer administrerer Statskog bruksretten til trevirke.

I løpet av 1920-tallet opprettet fjellstyrene, med hjemmel i fjelloven, fjelloppsynet som fikk til oppgave å føre tilsyn med statsallmenningene.